Abstrakt:
Er konseptuelle arkitektoniske verk viktige og hvordan? Hvordan kan disse verkene aksepteres og rammes inn som del av en arkitektonisk (kritisk) teori?
Jeg vil i det følgende fremme at arkitekturfeltets utvikling er avhengig av at konseptuell arkitektur anerkjennes som arkitektur på lik linje som den tradisjonelt bygde og at vi trenger å opprettholde anerkjennelsen som del av en arkitektonisk (kritisk) teori og/eller metode. Målet med å akseptere den konseptuelle arkitekturen blir i større grad for å unngå en positivistisk projektiv rasjonalitet i arkitekturfaget. Dette reflekteres blant annet i det positivistiske estetiske uttrykk knyttet til samtidens dominerende etiske normer i ledtog med en tradisjonell oppfattelse av hva arkitektur er eller skal være. Som Horkheimer og Adorno kritisk observerer: «[…] som humanitetens tilpasningsdyktige eksperter naivt gjennomfører, nemlig: opplysningens uoppholdelige selvødeleggelse – det tvinger tenkningen til å gi avkall på selv den siste godtroenhet over for tidsåndens vaner og retninger.»