Abstrakt:
Jeg ønsker med dette å rette et blikk mot aspekter innenfor Nietzsche’s tenkning og utviklingen av arkitektur innenfor et Nietzschiansk rammeverk og hvordan dette relaterer til produksjon av demokratiske rom spesielt i relasjon til arbeider av arkitekten Lebbeus Woods. Woods representerer en type arkitekt som gjerne kalles skrivebords- eller papir arkitekt, som jeg videre simpelthen refererer til som arkitekt. En arkitekt lager rom, eller idéen om rom, ved hjelp av tradisjonelle arkitektoniske arbeidsprosesser, verktøy og representasjonsmetoder uavhengig av om dette rommet blir bygget eller ikke.
Papirarkitektene kan mer spesifikt sies å være del av en type kritisk teoretisk tradisjon hvor arbeidene er ofte av fenomenologisk karakter og rettes mer mot spørsmålsstilling enn nødvendigvis produksjon eller aktualisering av konkret ”fysisk” arkitektur, men i noen tilfeller kan en fysisk arkitektur også sies å være resultatet. Denne koblingen til kritisk og filosofisk spørsmålsstilling vises kanskje best gjennom samarbeid som f.eks. Jacques Derrida og arkitekten Peter Eisenman (Rampley et al., 2000, s. 780), Hans Skjervheim og grunnleggeren av Bergen Arkitekthøyskole, Svein Hatløy (Gjernes, 2017, s. 15), m.fl.
Jeg tar utgangspunkt i tanker hos Nietzsche og videreføringen i den eksistensielle filosofi relatert til kunstneren som et sterkt menneskelig og realistisk ideal hvor arkitekten som partikulær sees i lys av kunstneridealet. Idealet settes så opp mot det en kaller konseptarkitektur representert gjennom primært Lebbeus Woods’ arkitektur som det universale. På mange måter kan all arkitektur regnes som konseptuell i det at den først finnes på papiret, som idéer eller tanker projisert gjennom et faktisk medie i en eksternalisert form. Den konseptuelle arkitektur er utforskende og noe som også representerer arkitektens refleksjoner, tanker, kanskje idealer. Frihet og utforsking var blant Woods’ preokkupasjoner, og for å ikke blande inn for mange spesifikke arkitekter vendes blikket derfor dit. Kan arkitekten være Nietzsche’s sterke type i et samfunn?